Biokull- et offentlig godkjent klimatiltak

Av Adam O’Toole

Ved Norges Miljø- og Biovitenskapelig Universitet (NMBU) i Ås jobber Stine Lilleby med sin mastergrad om retningslinjer for biokull i Norge. Oppgaven skriver hun i samarbeid med NIBIO og Daniel Rasse fra CarboFertil-prosjektet.

Hva ønsker du å se på i ditt arbeid?

«Jeg skriver en samfunnsvitenskapelig masteroppgave om biokull i Norge. Målet med oppgaven er å finne ut hva som skal til for at biokull kan bli et offentlig godkjent klimatiltak i Norge, for bruk i matjord. For å finne svar samler og diskuterer jeg flere spørsmål knyttet til implementering av biokull. Denne diskusjonen vil være basert på ekspertvurderinger og primærkilder nylig publisert.

I juni 2019 inngikk de faste partene til jordbruksoppgjøret en intensjonsavtale om å redusere klimagassutslipp og øke opptaket av karbon i jordbruket mellom 2021- 2030. Biokull er blitt beskrevet av bondelagene som et av flere potensielle tiltak som kan tas i bruk for å øke opptaket av karbon i jordbruket. Dette ser jeg som en unik mulighet for aksept og implementering av biokull i norsk jordbruk i nær fremtid. Derfor vil jeg i oppgaven min naturligvis også undersøke partenes kunnskap og holdninger til biokull, samt hvor langt de er kommet videre i sitt arbeid med biokull som klimatiltak.»

Kan du si noe om foreløpige funn?

«I intervju med informanter som har vært sentrale i jordbrukets klimaforhandlinger fant jeg en samsvarende positivitet og vilje til å ta i bruk biokull som et klimatiltak i jordbruket. Imidlertid oppgav også alle informantene at det etter deres oppfatning mangler kunnskap om biokull slik at det kan omdannes til tiltak og virkemidler. Helt konkret etterlyses tallfesting/beregning av effekter, konkret metode for bruk, men også noen praktiske spørsmål som er viktig å avklare før implementering, som valg av råstoff og kostnader.

 Det er klart at flere av disse spørsmålene henger sammen, og dette er litt av grunnen til at de er vanskelig å besvare. Det er for eksempel litt vanskelig å beregne kostnader før man vet eksakt råstoff som skal brukes, eller om dette skal kjøres på lokal, regional eller nasjonal skala. Slike valg er ikke opp til forskerne å gjøre alene, og derfor mener jeg at forvaltning og forskere må jobbe tettere sammen for å finne svar og gjøre gode valg».

Stines arbeid viser at selv om mye har blitt lært om biokull i de siste årene, krever det fortsatt god formidling mot myndigheter slik at kunnskap kan overføres til de som kan iverksette virkemidler og tiltak for at biokull kan tas i bruk i større grad enn det har til nå.