På tide at biokull anerkjennes som en del av løsningen

Fra Kronikk i nationen

Rapporten Klimakur 2030 viser at utslippsreduksjon tilknyttet biokull har et stort potensial i ikke-kvotepliktig sektor. Det er flott, men dessverre kan ordlyden i rapporten føre til at status for biokullarbeidet blir undervurdert.

For at Norge skal nå sine klimamål om 40 prosent utslippsreduksjon innen 2030 vil ikke utslippskutt alene være nok. Vi må også redusere mengden CO2 som allerede er sluppet ut i atmosfæren.

Produksjon og bruk av biokull kan bidra med nettopp dette; netto negative utslipp i form av karbonbinding. I tillegg vil bruk av biokull i landbruket ha flere positive effekter på blant annet jordstruktur og dyrehelse. Til tross for at rapporten viser et realistisk, men konservativt, bilde av reduksjonspotensialet til biokull, gir rapporten et ufortjent dårlig bilde av dagens situasjon for biokull i Norge.

Det er spesielt to ankepunkter som går igjen i rapporten; mangel på kunnskap om biokull og en manglende verdikjede for biokull.

For det første er argumentet om manglende kunnskap om biokull innenfor ikke-kvotepliktig sektor ikke lenger holdbart. Aldri før har det vært like mye aktivitet og forskning på biokull som de siste årene, både nasjonalt og internasjonalt. På kun 10 år har mengden publikasjoner på biokull gått fra under 100 i året til over 2000 publikasjoner årlig.

Slik situasjonen er i dag kan vi med god margin dokumentere klima- og nytteeffekten til bruk av biokull i landbruket. Det er hovedsakelig manglende kunnskap hos myndigheter, politikere og Ola nordmann som skaper barrierer mot videre utvikling.

Mangel på en bærekraftig verdikjede og marked for biokull blir konsekvent nevnt i nesten hvert eneste avsnitt om biokull. Dette maler et bilde av biokull som en mulig løsning for fremtiden, ikke nåtiden. Dette stemmer ikke overens med status for biokull i dag.

I 2019 ble Norsk Biokullnettverk etablert, et nettverk som samler aktører fra hele verdikjeden til biokull. Medlemsmassen består av engasjerte aktører fra nettopp hele verdikjeden for biokull. I løpet av bare ett år har vi merket den økende interessen for biokull, både for produksjon og bruk.

Biokullbransjen er fortsatt ung, men i rask vekst, og verdikjeden er faktisk på plass i dag. Det som setter en stopper for utvikling og realisering av det fulle potensialet for biokull i Norge er manglende insentiver og rammevilkår – det må rett og slett tas politisk ansvar.

Det er vanskelig å skulle diskutere økonomisk lønnsomhet innenfor et lite utviklet marked. I dag er det ingen store kommersielle og selvstendige pyrolyseanlegg i Norge. Problemet er at de som i dag ønsker å satse på pyrolyse og biokull løper en stor risiko på grunn av manglende rammevilkår og forutsigbarhet. Det er udiskuterbart et stort markedspotensial, men dette vil ikke komme til syne før produksjon er på plass.

Det er ingen tvil om at økonomiske insentiver og endringer i rammeverket vil være avgjørende for at vi får videreført og utviklet biokullarbeidet. Det derfor på tide at det vises politisk vilje og handlingskraft. Det må også tilrettelegges for at biokullproduksjon blir økonomisk bærekraftig. Bøndene vil det, næringslivet vil det og akademia vil det.

I Norge har vi gode forutsetninger for å produsere og forbruke biokull; vi har tilgang på råmateriale, vi har teknologien og vi har potensielle produsenter og forbrukere. Vi i Biokullnettverket vil alltid være åpne for dialog og kunnskapsutveksling, for at vi sammen finner gode løsninger og skaper et fremtidsrettet rammeverk.